Kan du ikke lage et innlegg om kjæresten din, hvordan dere møttes, hvordan dere ble kjærester og sånn?
Stilt av LilleKoda
Jeg og Martin har vel visst hvem den andre personen var helt fra sjuende klasse, men vi startet ikke å snakke sammen før midten av tiende klasse (Januar 2010)
Martin var fra den typiske "sports-idiot"-klikken på skolen, mens jeg hang med emoene/taperne/spillefolka - heheh! Men etterhvert smøyg karen seg over på den beste siden av gjengene
Vi ble fort gode venner, tullesloss og slengte frekke bemerkninger til hverandre. Vi snakket mye sammen på msn, hadde etterhvert videosamtaler og ble ganske fort bestevenner. At vi kom til å bli kjærester, var i alle fall for meg, helt vilt. Jeg så på Martin som broren min, selv om mange trodde at vi hadde noe "på G" i en laaang periode - så var ikke det sant. Vi var bare veldig gode venner, og kunne snakke om alt.
30 mai 2010 kom Martin hjem til meg på en visitt, og da kysset han meg til all min forundring og overraskelse. Det er noe av det kleineste som har skjedd i hele mitt liv, og etterpå ble stemningen veldig... klein. Jeg spratt rundt og snakket i ett sett, satte på høy musikk og unngikk blikkontakt. Det var bare så utrolig kleint.
Vi ble ikke sammen før 18 juni 2010, mye pga. usikkerhet. Jeg ønsket ikke å ødelegge vennskapet, og jeg hadde nesten ikke tenkt på at vi to kunne bli sammen på den måten.. og det var litt rart. Men jeg var jo sjarmert av den fine gutten og.
18 juni var dagen etter avslutningen i 10.klasse, og under avslutningen kjente vi begge at det var noe der. Hvordan vi ble sammen... vi ble sammen ved hjelp av facebook! Jeg reddet Martin fra den kleine situasjonen med "duuu... atte duuu.... jeg er jo glad i deg... og .. jaaa... jeg liker deg jo ganske godt da... og" Tvinne tommeltotter, facebook ordner alt.
Om jeg husker rett fikk statusendringen mange "Likes" og mange kommentarer med "endeliiiig!!!" og "Påtide assa" - jeg synes det kom akkurat tidsnok jeg for min del, men men.
Nå har vi vært sammen i snart to år. (og det synes jeg jammen meg er lenge)
Jeg kan ikke si at vi er det "perfekte" paret. Vi har våre opp-og-nedturer som alle andre, vi krangler, vi er sjalue, vi er uenige i den andres oppførsel og vi går av og til lei. Men, vi er fremdeles fryktelig glad i hverandre - og det kan ingen ødelegge. Vi er veldig flinke til å ordne opp i ting, og å si unnskyld.
Vi er nok fremdeles bestevenner. Vi er like rare, vi deler den samme rare humoren, og vi er fortsatt småfrekke mot hverandre. Å være i et forhold for meg handler ikke bare om total hengivenhet og "se så bra vi har det". Vi er ikke det paret som sender 5000 hjerter og kyss til hverandre daglig på meldinger/face/msn/skype, og som klenger på hverandre 24/7.
Vi kan nok være litt voldsomme noen ganger. Jeg tror Martin er veldig glad i å teste ut hvor sterk jeg er, fordi av og til så angriper han meg med å kaste seg over meg - og jeg må dytte han vekk. Jeg har fått et par blåmerker, og jeg presterte å albue han i nesa en gang. Hvis noen av dere ser oss gå bortover en vei, så er det mer sannsynlig for at vi går og halvveis takler hverandre enn å holde hender.
Av fremtidsplaner så ønsker vi å flytte sammen, det er i alle fall slik det er nå. Oslo er vel det som ligger i tankene. Hvordan ting går fremover kan ingen vite, men vi håper da på å holde sammen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker denne karen. Vi har noe sammen jeg ikke har følt med noen andre før.
Folk kan kanskje se på oss som et gammelt ektepar, vi styrer og steller med vårt. Jeg maser, han går med på ting. Han maser, jeg går med på ting. Jeg vil på ingen måte si at noen av oss er "tøfler", men vi er like sta begge to - så en må gi seg etterhvert. Men vi er av og til like nyforelsket som vi var helt i begynnelsen.
I forholdet vårt er jeg eldst. Martin er desemberbarn, mens jeg er aprilbarn. Det har ikke vært noe hinder for oss i det hele tatt. Eneste som blir gøy er når jeg får meg førerkortet, så er han foresete-baben min ♥ Ellers er ikke han noe umoden eller noe i den duren der. Martin kan være en virkelig spontan-romantiker hvis han vil. Fine ord gir han meg stadig vekk, og en rose i ny og ne. Han er virkelig god mot meg, min bedre halvdel.
Jeg kan nok si at jeg er avhengig av han. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten, men jeg er ikke avhengig i den forstand at jeg må henge opp overvåkningskameraer på rommet hans - og at han må gi meg statusoppdateringer stadig vekk. Eneste tilfellet han må sende meg statusoppdateringer er når han spiller ishockey-kampene sine. Jeg har sett altfor mange skrekkvideoer av folk som får halsen skåret over av skøytebladene, og hardetaklinger som sender folk gjennom vantet.
En annen ting jeg må si jeg liker med Martin er den fine familien hans. De er veldig imøtekommende, og utrolig snille! Og det er en veldig positiv ting. Det er alltid koselig å være på besøk hos dem. I tillegg til det, så liker familien min Martin veldig godt og - og det er viktig for meg. Men hvorfor skulle de ikke like en så snill og god guttt?
Jeg må også innrømme at jeg har blitt sjarmert over hvor søt han er med barn. ehehe.
Det er ikke det at jeg har planer om å bli gravid i nærmeste fremtid, men det er jo en bra kvalitet - er det ikke? Og jeg tror Martin ville passe godt i papparollen, og han ser meget fin ut i den og. Men dere av familie som leser dette, slapp av - første barn kommer i en alder mellom 25-35!
Jeg tror jammen meg det var alt jeg kan komme på.
Lang lesning, og litt bilder.
Q: Har du neste ukes leserspørsmål? Legg spørsmålet igjen som kommentar
